Les om Trygve Sagmos strabasiøse tur til dialektkveill i historielaget 11.11.2011.
Dialæktord fra Glemmeboka!
Av Trygve Sagmo
Historilaje skoill ha i dialektmøte på Mølna den 11 november i 2011. å da spordn Arnstein Okstad om æ villja skrive ned nån dialektord ifrå Overhailla, åsså læssa opp dæm på møte.
Æ fainj fort ut ætt de komte å bi mykjy tørprat, så æ mått finj på nåkkå anna.
Men æ må sei æ vart høvvi paff å litti dått me, dan Arnstein snakka frampå om æ villa varrame på deder. De skoilj varra deinn ællefte i ællefte i ællev. Æ sa no ja ferr hainj spord så læng førri, å så pass beininj fainj æ ut ætt æ mått varra.
Ferr når nåkkån e i beit, så skan itj varra værken båog, obeininj heill omakraidd. Åsså e det høvvi artig å jerra i veljarl å, vestn kain.
Ferræsten så ha æ slekt å gjerra, ferr æ va hælves ofarlau. Ja æ e itj nå særlig flakkfør ferr æ hi skrainta læng, ferr æ hi så ilt atti kælvbota, å i ein økkelkulinj, å så hi æ vorti så gångspær. Ein hanjbojen e å så trutinj, å så hi æ både jø å hakkmeis, å så plagast æ sånn me sonnodrått, så æ hi næsten itj moinjhaillet.
Ryggflaug å anna ryggilsk ha æ nyss haft, å no trur æ det e nå meir såm e ætt mæ, ferr æ hi såon skrovvel i heisji, struphue e så håvvi, åsså e æ så tør oppi gommi.
Men det e vest nåkkå som feer, ferr det e fleir som e litti slakkrinj. Ja det eh ailt med sæ ætt æ hængihop, ja æ må sei æ e illjt røynt.
Såm dåkk skjønna, så e æ litti domsi ailt me sæ, så æ bli bådde ilramsinj å eiminj når eig ijt nåor å gjerra nåkkå gangli, så no e æ itj lang å tøy.
Så sjøl om æ e litti sjorinj å næsten itj e ganghøv så hi æ ijt tænkt å sulopp, men æ prøvi å varra ilhelau, å itj setti bære å ilveljast, å let il.
Såm dåkk ska få høyr så va det itj så beinkløvt å kåmma sæ hit ikveld.
Men når æ omsider kom fram, så mått æ sætt mæ innji bysjlajet ferr å rabbel ned det æ vart ferr, finnj æ kom fram.
Ætt det vart så abakli å kåmma sæ hit va tå di ætt æ bestæmt mæ ferr å reinn på ski når æ for hit, oansjett om det va førløst, å så skoill æ farra skogleies, så itj nån såg mæ.
Så i dag ætt norninj, så hiva æ på mæ bonjitrøya å speint på mæ skia å for heimanet. Æ gådd mæ fort ætt det e va førløst.
Men læll så gaut æ iveig litti kvast frametme markagarlinj. Det gjikk så nånlunde me æ håljt mæ ni låogleinnja, bortigjønnåm Ryggamarjtja.
Men oppigjørnåm Blængslijordinj, vart e sånn klabbfør, så æ mått værkelig ligg ti di. Så når æ ha kommi halvmett oppi bakkan, va de høvvi angermainn kom ti mæ, ætt æ ha lagt te beinast. Men æ fekk no stekkla mæ oppå Isakhaujen. Å da va æ nåkkålitti blåstrerfoill, de va så æ saup ætt ainna, å da mått æ stopp ferr å ha oinnja klabben.
Å det va liksåm det klabba, poinn ein skie va det både i iggertuv å i gåsbureir å 2 barkjugglå. Å poin ainnere va style tå i gråonsjur, å nåkkå meir såm æ ijt vilj ut me. Alt va pjeltråt å få oinna. Såm dåkk skjønna så va det heiller nauvert med snø.
Men da æ fekk oinna de der, ska sei dåkk det bari veig nedåver. Nåkkå annjdørri det va det itj, ferr det va bærre tåomein ætt tømmervein. Eiller bærmeijtt som nån sei når det e ferr liti snø. Det vart i nåkkålitti oinnafureng neåover ått Tåosi så det vart askjellig spægli, ferr de va så staupåt.
Å så vassflaut auån så æ såog næsten ijt nå. Ørja på ein skie va så rom, å da skjeina det skie ut, å for nerri i meiokko, å ein trygstaven for ni ei tå ståppa, så æ vart litti sløynnjinj, å hamna braidjme vein.
Æ va itj så leddau såm æ trujjd, så sjøl veit, kerr det her går tænkt æ, Med det samma så mått æ sveng oinnja en garri, å da snuppla æ å eindvarpa, så æ staup kråk åver i nedloggo, å for som i vasshjul nedåver, te æ vart liggan vidoppinj ni en vaddatryg. Ska du ha sjett slekt, sa æ ferr mæ sjøl. Å va glad te, ætt ingen såog mæ.
Æ gådd mæ me ein gong ætt æ ha itj ohæppa mæ, å æ ha næsten itj fått i skælkmærjt, men det ha a einelig fått de der teilla såm eig ha farri oppettmed. Ho såg ut såm a va stoddobærjta.
Men det koinnj ha vorti i aillvåli sjærme-sereng vess æ ha træft det der gaiddjen som stod attme teilja. Men på mæ va de feræsten itj e nå meir såm koinn slå feil, så skamraska, å iljt røynt såm æ va førri.
Men ætt det vart nåkkålitti bågt å kåmma sæ opp ujttu vaddatryjen det skjønt æ, ferr der va e dåoli hainnbogarom nerri.
Æ trur næsten æ ha dårma te i aublenk, men når æ grårna mæ, så såg æ en stakkaljonji som stod poinnj i stoddovi flurgråon å hekkra å flira, å glåmt på mæ, åsså san. Det der va da nåkkå te åtfal, å få te i sånn maurveilt. Det sjerut no ut såm du hi farri attabak, ferr tvitreboksa di hi språtna atta, å boinnjitrøya di e de no bære heisjlenninja å rangbainja igjæn tå. Å så hi du no vorti så tesjåan, ferr det e litti jøssi ni vaddatrygjen, næsten såm ni i dynjstø.
Men du koinnj no ha farri fåssan om de ha vørri beintala ni derr, å da koinn du ha styjkjy me.
Å så sjer e ut såm ein tå failljan på rypseittjen i slæft oppme, så du hi fått seikjten over hue.
Hain va no så bærmeilt å, det der gutværjen, så det va så det lya. Åsså verkan så inpåslitanes.
Æ tænkt no føst ætt æ skoill sjepp ætten, men så såg æ æt æ va ijt einhøv me å kåmma mæ opp. Ja æ insåg ætt æ va itj sjølhjålpinj.
Da sa æ: Du må itj stand der å mårn, å varra håbbuåt, ferr det her e itj å stainn å mækker ått, du må sjåte å je mæ i hainsrekning, istan ferr ætt æ må ligg her å bængel med dæ. Ja ferr æ vart høvvi litti amper, å tøkt de ha vørri tyseng åttn om en ha dotti ni hain å. Så ha æ nådd tin trur æ jammen eig ha dremma te åtten, men det vart bære så æ skrøfta oppen litti.
Nårn va færdi med å glinnjer på mæ, å ha flist ifrå sæ, da kom enn kryan på firafotan heilt utpå kainten å hæmta ti trøykvalinj på mæ, me ein handa, og slirreima med den ainner, å så drog en mæ opp, så hain va itj så nauv læll, æ tru hain va litti klæppinj.
Det koinn dykåde ha drygdes me å kommi sæ opp, vesst ijt det der hælvskolpinjen ha stått der å jøgna da æ kom sættanes åvanett Isakhaujen. Så det va høvi æ angra på ætt æ ha ræffla oppen.
Æ skrainta litti ætti, va hælves skrohljinnj, men når æ ha stura litti, så bynt æ å dragn te om majkji, så det mått da varra botengsvoln ti mæ. Men det satt ti litt atti veikrygjen å atti hijtillan. Å så ha æ vorti så blålåppinj, men æ håpa no det kom enn ølgubbi som varma litti, heill så mått vi no teinn opp. Men å få te nån brårni va nojt så beinkløvt, ferr det holdt på å nesta litt, å kom nåkkå ovaborl.
Det va no bra ætt æ for brua, når æ skoill over Reina, ferr på ælva, der koinj e no ha vørri både isrårni å oppståppi.
Men æ kom mæ no på Mølna, å da mått æ fjælg mæ, ferr æ såg ofrøsshi, å nåkkålitti domsi ut. Ja æ såg just ijt ut såm nå hælgaplægg, men æ fainn no fort ut ætt utsjånan va itj så mykkjy å gjerra me. Men med litti kaillvatn å heimsåp så fekk æ ta det grøfst, åsså ha æ me mæ ombøtt.
Å ætt så gnujdd æ mæ oppi huteinnja med godløftsåp,
Fræsten når æ ha setti her å bissna på de ainneran såm ha kommi, så va de itj bærre trevlilaupa det heill. Ja no va æ karnsji litti flåosåot i kjæften, men æ vil itj ha nåkkå skrøft om æ sei det her, ferr det e bærre ferr å få bruk nåkkå dialækt. Så dåkk må itj asa opp dåkk å bi krakilsk, så vi byna å bitast, ferr oferlekt ska vijt bi.
Men sjøl om vi e fåmeint, så må vi bryt hue vår, å prøv om vi grei å gravva fram nåkkå meir ord såm dæm brukt før i tin. Men vi e itj så fjålg enda så karnsi ska vi tøvvel litti, ferr enda e det litti jessi roint borla.
Så de må da vel kåmma snåvan hit nån om seinj så vi fåor te å skromp ihop litti. Men karnsji hi nån haft en slonnjterdag så dæm ligg å ryt å søv, hell så e dæm kansji sigg ætt arbesdan.
Men vi ska itj slæpp in fleir einn vi bæstas me, å så kain e no bi ferr komt å, innji det her lilj romme.
Men nån i sekkert farri te byn ferr å glinnjer på de der kausinj som skoill dit i dag, det e vesst en norsk-amrikaner, ferr hain heiti Råkk Sitty. Æ hi hård ætt mangmainnj trur ættn bli snar i byn, ferr det e vesst aillvår te stulårn hain hi sætt sæ opp, ni fjærasteinan.
Det e så storfængli æt lårna røkk ifrå eindi te anna. Å så aill det der låfta.
Å det e så finjt æt de e ijt så mykjy som i gårrkoføyr på nån tå veijjinj. Men skjyjtt, ferr å ha ven ti, det hin itj. Men feræsten så hi itj eig nå gaum på det der.
Men tebakers te dialæktorla.
E det nån tå dåkk såm hi vorti kailla bøkkelfuri, bubburi, ohagpåli, jarprauv eller mægg. Heill kansji, råttlåog eiller gårrvått, å ætt du hi spjåoka dæ te, eiller e en otainnji. Nån hailt på å snakka frampå æt æ skoill ha hailli mæ heimetme fer ætt æ går i banstømmi, så æ e itj å harra øyrån ætt. Enn annan ræffla opp mæ å sa æt æ va bådde omakraidd å ættslæppinj, å ætt æ va en millateng tå å varra slessinj å smerrilljåot, men da vart æ høvvi pørrinj.
Heilst vil vi høyr ætt vi e omgjengeli, gåoinnj å jessvint, å ætt vi e et arbesjarn, halbastrinnj å i gomeinj, å aldeless i gobrødstykkjt. Men vi bi høvvi iljt me, å det e ailt med seig ætt vi itj dryla te, når vi bli kailla kjæftauri, babbelstaur, latsabb, saupskolt å varntarri, å ætt vi e okoinnau, seersteilt, fjus å treheint, å ætt vi må itj varra værken glafsåt, feirs, heilj oppstadnasi. Å ætt vi må sætt på dæ tråpphyllj ferr du laup såon. Å slættes ijt må du stand der å jarp, å lægg dæ oppi det du itj hi nåkkå me. Ferr det e eig itj nåkkå i snuri ferr.
Men no ska eig itj sei meir einn æ ståor me, å gang åver te meir visjlig prat, finj det her ber på vijjdinj. Når æ ska heim, ska æ jammen farra der æ e lomkjent. Føst oppigjørnåm Svalifoten, åsså utetme Pangsjonistmyra, frametme Haukåsen å netetme Myrælva der æ e årkjent, sjøl om det e i utsjæklengåm. Å da håpa æ det e dryginj med snø, å itj bære flækkåmte såm når æ for hit.
Vess det sjer ut te å bli skomt ått mæ, hi æ tænkt på å få mæ ti låssmeint. Men æ e no så pass ætt di, ætt æ ska varra her te det bli nå traktemang. Så no vinnj eig itj å trøy, finn det bli kveillval, ferr æ heill høvvi på å bli sopinj.
Å når vi hi eti, så tek vi oss en værseng te med meir fræmmenorl. Å seinar så ska vi gogjerra oss på vokkofuri, åsså bælg ti åss kaffe, med røkk å vinnj. Å da trur æ vi blekkas te aill i hop.
Å ætti, vess det e igjæn nå meir vokkofuri, da hi æ tænkt å snakk-frampå om å få maul opp ræsten. Å da ska vokkofurinj få fota å gang på, da skan bi skryp.
Men det en Arnstein spord om førri det her dialæktmøte, va om æ vilja skriv opp i lest åver ailj dialæktord såm æ vest tå. Da må æ sei ætt æ kjæm itj på nån i farten, så de må bi te sia en gång.